Ungarsk Vizsla

Bakgrunn - egenskaper Ungarsk Vizsla er en middels stor stående fuglehund av kontinental opprinnelse. Dette er en flere hundre år gammel rase, første gang en kan lese om vizsla er i 1357 i Wiener Kronikken. Under den tyrkiske okkupasjon ble den opprinnelige vizsla blandet med tyrkenernes gule jakthund. Senere ble vizslaen en stor konkurrent til den tyske vorsteh. Oppdrettere begynte å blande vizsla med vorsteh og pointer for å få en enda mer effektiv jakthund. Dette kan en i dag se hos enkelte eksemplarer med for markerte stopp, for kraftig hode og hvite markeringer. Rasen ble godkjent av FCI i 1935. Den brukes på kontinentet som allround jakthund, og er kjent for å være intelligent, ha godt gemytt, være lett dresserbar, rolig, vaktsom, og ha en god nese. Vizslaen er en myk og følsom rase som krever en myk hånd under opplæringen. Den er også svært sosial, hengiven og førerorientert. Vizslaen har et medfødt apportinstinkt og apporterer hva det skal være etter naturmetoden. Den er i opprinnelsen en hund som skal holde god kontakt og ha et godt samarbeid med fører. Dette fører til et mer moderat søk enn for andre mer etablerte raser, spesielt i store åpne terreng. Samarbeidsviljen gjør også at svært mange rapporterer tidlig. Ved lett fugl, der vizslaen ikke ”tør” slippe fuglen kan en ofte merke rapporten som tynne kvin/små bjeff, men ofte ellers kommer de løpene i full fart, hopper opp og gir seg ikke før de har fått føreren med seg.

Dette er en hund som egner seg utmerket som jakthund i skogen. Rasen er kjent for å jobbe stille, den braser ikke gjennom kjerr, men løper heller rundt. Normalt jobber de med stor fart og fin stil, og har en god evne til å jobbe fornuftig på beitefot. Vizslaen skjeller også på fugl i veden og er dermed svært allsidig. Imidlertid vil den nok ikke ha de samme forutsetninger som konkurransehund på høyfjellsprøver. Før andre verdenskrig hevdet Ungarsk vizsla seg fullt på høye med de tyske og engelske på markprøver, men mye av avlsmaterialet gikk dessverre tapt under krigen. Dens utmerkete dresserbarhet, og gode nerver gjør den også utmerket til lydighet, bruks, lavine etc. den har også med hell blitt brukt som førerhund og redningshund Imidlertid vil overdreven dressur gjøre den svært førerorientert og rasen trenger svært lite dressur for å bli en brukbar jakthund. Rasen er også svært glad i vann og er en utrolig god svømmer. Selv om den har kort pels dykker den med stor entusiasme etter skadeskutte ender i strie elver og mellom isflak.